Falken som Stuper

Polly tenkte på vandrefalken i to dager. Hun ønsket å kjenne følelsen av stupet dens.

Den tredje morgenen dro hun til El Capitan. En vandrefalk satt på en høy klippe. Den spiste noe.

Hun satte seg på en busk femti meter unna. Hun ventet.

Vandrefalken gjorde seg ferdig med måltidet. Den så på henne. Så gikk den av klippen.

Den flakset ikke. Den foldet vingene tett inntil seg. Den stupte raskt. Den trakk seg ut, snudde, og var borte.

En vandrefalk kan stupe i 380 kilometer i timen. Det er det raskeste dyret i verden. Fuglen har et spesielt tredje øyelokk. Den har også små kjegler i nesen for å bremse luften.

Polly er ikke laget for dette stupet. Men hun ville prøve.

Hun fløy til den høye klippen. Hun foldet vingene. Hun falt.

Det var ikke et godt stup. Hun vinglet. Vinden tok tak i vingen hennes. Hun åpnet vingene og trakk seg ut.

Hun prøvde igjen fra lavere. Så igjen, enda lavere. Ved middagstid hadde hun prøvd åtte ganger. Hver gang ble litt bedre.