Halvkuppelen

På den fjerde dagen bestemte Polly seg for å klatre Halvkuppelen. Ikke på den berømte kabelruten opp baksiden (den var uansett stengt for sesongen), men i luften. Halvkuppelens nordside stiger nesten rett opp fra dalbunnen. Det er 1500 meter med glatt granitt, polert av en isbre for 15 000 år siden.

Hun startet ved daggry. Hun fløy fra en furulund nær Speilsjøen og klatret sakte i spiraler.

Tre hundre meter opp møtte hun en flokk hvitstrupesvaler. Det var dusinvis av dem. De var de raskeste småfuglene Polly noen gang hadde fløyet med. De suste og skrek forbi henne. Polly var den tregeste fuglen i luften. Svalene så ikke ut til å bry seg.

Vinden tok seg opp ved fem hundre meter. Granitten var allerede varm fra solen. Varm stein varmer luften over seg. Varm luft stiger. Stigende luft løftet Polly. Hun klatret i lange buer, lot steinen gjøre jobben.

Halvveis opp hvilte hun på en liten avsats. Derfra kunne hun se kabelruten. Metallkablene lå langs den bare steinen som en lang, tynn rygg. De var stengt for våren. I juli ville hundrevis av mennesker klatre dem hver dag.

På toppen var granitten flat. Hundre meter på tvers, litt skrå, med noen små steinhauger der mennesker hadde markert sine topper.

Hun gikk til kanten av stupebrettet, den berømte overhengende platen, og så ned. Dalen var et lite bånd nedenfor. El Capitan var så nær at hun følte hun kunne fly til den. Trærne på dalbunnen så ut som dun.

Hun ble ved kanten lenge. Så skjøv hun seg fra kanten i et lite, rolig stup og trakk seg nesten umiddelbart opp for å sveve langs kuppelens kurve på vei ned.