Kroppen som tenker

På den tredje morgenen satte Chiara opp et nytt eksperiment. Hun plasserte en liten akryl-labyrint på bunnen av tanken. Det lå et stykke krabbekjøtt i midten. Veggene var gjennomsiktige, men ruten var komplisert: to høyresvinger, en venstre, og en liten port som bare åpnet fra én side.

Pasta så fra hjørnet sitt. Chiara trakk seg tilbake.

Det Polly så neste gang var noe hun aldri hadde sett før.

Pasta sendte to armer mot labyrinten før kroppen hennes forlot hjørnet. De to armene beveget seg uavhengig. Den ene gikk over toppen. Den andre gled langs gulvet, inn i labyrinten. Armene koordinerte ikke. De beveget seg som om de var separate skapninger.

Dette var ikke en metafor. En blekksprut har omtrent fem hundre millioner nevroner. To tredjedeler av dem er ikke i den sentrale hjernen. De er i armene. Hver arm har sitt eget nervesystem. Hver arm kan løse enkle problemer på egen hånd.

Den første armen trådte gjennom korridoren. Den traff den første svingen, stoppet, følte, og svingte. Den andre armen fant den lille porten og testet kantene. Den første armen nådde porten fra innsiden. Den andre armen dyttet fra utsiden. Porten åpnet seg.

Armen tok krabbekjøttet.

Pasta hadde ikke flyttet kroppen sin fra hjørnet sitt.

Chiara, som så på videoen, pustet sakte ut. "Armene fikk maten. Løste blekkspruten labyrinten, eller løste de to armene den sammen? Vi vet ikke."

Polly så på Pasta. Blekkspruten strakte seg sakte, samlet armene sine, og trakk krabbekjøttet til nebbet sitt.

Det finnes et uttrykk forskere bruker når de ikke kan plassere en skapning i kategoriene de hadde før de møtte den. Fremmed intelligens. Polly hadde trodd det var poetisk. I dag reviderte hun det. Det kan være bokstavelig.