Polly våknet den femte morgenen og verden hadde blitt til vann.
Toget kjørte langs den sørlige bredden av Bajkalsjøen. Innsjøen fylte hele vinduet: ikke så mye en innsjø som et hav, bortsett fra den perfekte stillheten og den umulige klarheten i fargen, som var en blåfarge som så ut til å starte et sted dypt under overflaten og stige opp.
Igor, fiskeren, hadde vært våken i to timer. Han sto ved vinduet med en liten notisbok.
"Bajkal," sa han. "Det er den dypeste innsjøen i verden. Ett tusen seks hundre og førtito meter på det dypeste punktet. Det er også den eldste innsjøen. Tjuefem millioner år gammel. De fleste innsjøer fylles med sediment over tid. Bajkal ligger i en riftdal som fortsatt vokser. Bunnen synker raskere enn sedimentene kan fylle den."
Vannet utenfor var så klart at Polly kunne se steiner på innsjøbunnen i de grunne områdene. Klarheten er opptil førti meter under de rette forholdene.
"Den inneholder også," sa Igor, "tjuetre prosent av alt det ikke-frosne ferskvannet på jorden. Mer enn alle de nordamerikanske store innsjøene til sammen."
Read it. Then say it.
Shadow this paragraph in the PollyStop app — record yourself, see how close your pronunciation gets to a native speaker's, sentence by sentence. Free.
Polly så på innsjøen. Den så ikke ut som tjuetre prosent av noe som helst. Den så ut som en enkelt, stille blå ting.
Toget stoppet på Slyudyanka stasjon. Igor gikk av. Han tok Pollys vingetipp med to fingre, alvorlig. "Tre dager med fiske. Så hjem." Han vinket gjennom vinduet og var borte.
I tre timer til kjørte toget langs bredden. En gruppe Bajkalsel dukket opp med hodene over overflaten en kilometer fra land. De er verdens eneste rent ferskvannsselart.
Polly tenkte på skala. Under henne var vann eldre enn hennes art. Inni det vannet var en liten rosa reke kalt Epischura som ikke fantes noe annet sted på jorden. Den holdt innsjøen klar. Den hadde holdt den klar i tjue millioner år.
