Tomas var på vakt igjen. Han fant Polly ved besøkssenterets kiosk rett etter soloppgang. Han hadde med seg en nyfylt termos med kaffe. Han satte den på en benk og satte seg ned.
De sa ikke mye på en stund. Polly pusset fjærene sine. Morgenen duftet av elven.
"Jeg antar at du skal videre," sa Tomas.
Polly vippet hodet på skrå.
Han fortalte henne om resten av parken. Høylandet ved Tioga Road. Hetch Hetchy, den andre dalen i nord, demmet opp for lenge siden, men fortsatt vakker. Skogen av redwoodtrær oppe i Tuolumne Meadows. Han snakket om disse stedene med stille stolthet.
"Dette stedet viser deg ikke alt, selv om du bor her," sa han. "Du får bare med deg biter. Folk kommer i tre dager og tror de har sett alt. De har sett et postkort." Han tok en slurk av kaffen. "Det er bedre å se én del helt ut. Vandrefalkene? Fjorten år, og jeg vet fortsatt ikke hva de vil gjøre i morgen."
Read it. Then say it.
Shadow this paragraph in the PollyStop app — record yourself, see how close your pronunciation gets to a native speaker's, sentence by sentence. Free.
Polly tenkte på stupene sine fra El Capitan-kanten. Hun hadde ikke landet perfekt en eneste gang. Men hun hadde blitt mindre dårlig hver gang. Hun tenkte at hun kunne fortsette å bli mindre dårlig hele livet.
En skyttelbuss kjørte inn. Den samme grønne bussen. Den samme sjåføren. "Av gårde med deg," sa Tomas. Han reiste seg.
Polly strakte ut de blågrønne vingene sine. Hun løftet seg fra benken, sirklet en gang over besøkssenteret og steg opp. Dalen falt bort. El Capitan sto til venstre. Half Dome til høyre.
Ved kanten svingte hun vestover. Under henne jaktet en vandrefalk på en liten flokk av seilere langs klippeveggen. Hun så på den i et halvt minutt. Så fant hun vinden hun ønsket og lot den føre henne ut av parken.
