På den fjerde morgenen var toget et sted vest for Novosibirsk. Polly kastet et blikk på den lille klokken over kupeens dør. Den viste 06:30. Klokken hadde ikke blitt endret siden Moskva. Alle tidstabeller for den transsibirske jernbanen går etter Moskva-tid, hele linjens lengde, i syv dager og syv tidssoner. Dette er en praktisk avgjørelse fra sovjettiden: man kan ikke drive en jernbane over åtte tusen kilometer hvis hver stasjon har en annen klokke.
Lokal tid utenfor vinduet var imidlertid rundt 10:30. Solen hadde vært oppe i seks timer. Markene var allerede varme.
Denne forskyvningen mellom tog-tid og lokal tid var, som konduktøren hadde fortalt henne, en av de små mentale utfordringene på reisen. Ved Vladivostok ville togklokken vise én ting og den lokale solen noe annet, syv timer forskjellig. Mange passasjerer fant dette desorienterende. Noen tilpasset seg. Andre gjorde det ikke.
Polly hoppet ned fra sin plass på baksiden av køya og gikk på oppdagelsesferd.
Spisevognen var tre vogner unna. Polly gikk lengden av tre vogner, hoppet fra køye til køye og langs korridorens rekkverk. Hver vogn var en lang tunnel med trepaneler med åtte kupeer på siden, en samovar i enden, og et konduktørrom i den andre enden. Konduktørene, i grønne uniformer, satt med føttene opp og leste aviser mellom stasjonsstoppene. De så ikke overrasket ut over å se en papegøye. Toget hadde gått syv dager i uken i over hundre år. Det hadde sett ting.
Spisevognen var malt i en falmet rød farge på utsiden og en uventet lys blå på innsiden. Tunge blondegardiner. Trebåser. Et lite kjøkken i den fjerne enden der en kokk i hvit forkle laget noe som luktet som kål. To passasjerer spiste allerede. Polly tok plass ved den tomme båsen ved vinduet.
En kelner i en litt for stor jakke dukket opp. Han la en meny på bordet. Menyen var på russisk, deretter engelsk, så kinesisk. Borsjtsj. Pelmeni, som var små russiske dumplings fylt med kjøtt. Lakse-kaviar på mørkt brød. Te. Vodka. Øl.
Read it. Then say it.
Shadow this paragraph in the PollyStop app — record yourself, see how close your pronunciation gets to a native speaker's, sentence by sentence. Free.
Kelneren ventet. Polly vippet hodet. Han smilte, tok menyen tilbake, og forsvant. To minutter senere kom han tilbake med en liten tallerken med brød, smør og et stykke mørk sild. Han plasserte det på benken i båsen i Pollys høyde.
"Med kjøkkenets komplimenter," sa han på engelsk.
Silden var saltet og sterkduftende. Polly prøvde et lite stykke. Det var sterkt, men godt. Brødet hadde en svak surhet hun aldri hadde smakt før, et resultat av tre dagers gjæring. Smøret var usaltet. Kombinasjonen, i riktig rekkefølge, var noe russere hadde spist i langdistansetogvogner i hundre og tjue år.
Toget fortsatte. Utenfor spisevognens vindu hadde taigaen tynnet seg ut til et høyt åpent gressland, den sørlige kanten av den vestsibirske sletten. En flokk kyr beitet nær et lite trehus. En mann på sykkel ventet ved en planovergang.
Kelneren gikk tilbake til kjøkkenet. En radio spilte, et sted i bakgrunnen, en sang Polly ikke kjente igjen, men som hun mistenkte var veldig populær i denne delen av verden. Hun gjorde ferdig silden. Hun satte seg ved vinduet. Toget beveget seg.
