På den fjerde morgenen var toget et sted vest for Novosibirsk. Polly sjekket den lille klokken over kupédøren. Den viste 06:30. Klokken hadde ikke blitt endret siden Moskva. Alle tidtabeller for den transsibirske jernbanen går etter Moskva-tid, hele linjens lengde, i syv dager og syv tidssoner. Man kan ikke drive en jernbane over åtte tusen kilometer hvis hver stasjon har en annen klokke.
Lokal tid utenfor vinduet var imidlertid omtrent 10:30. Solen hadde vært oppe i seks timer.
Denne forskjellen mellom tog-tid og ute-tid var, ifølge konduktøren, en av de små mentale utfordringene på reisen. Ved Vladivostok ville togklokken vise én ting, mens den lokale solen ville vise noe syv timer annerledes.
Polly hoppet ned og gikk på oppdagelsesferd.
Spisevognen var tre vogner unna. Hver vogn var en lang, trepanelt tunnel. Konduktørene i grønne uniformer satt med føttene opp og leste aviser mellom stasjonsstoppene. De så ikke overrasket ut over å se en papegøye. Toget hadde sett mye.
Spisevognen var malt i falmet rødt utenpå, lys blå inni. Tunge blondegardiner. Trebåser. Et lite kjøkken i den fjerne enden. Polly satte seg i den tomme båsen ved vinduet.
Read it. Then say it.
Shadow this paragraph in the PollyStop app — record yourself, see how close your pronunciation gets to a native speaker's, sentence by sentence. Free.
En kelner i en litt for stor jakke dukket opp med en meny på russisk, engelsk og kinesisk. Borsjtsj. Pelmeni. Lakse-kaviar. Kelneren tok menyen tilbake, så kom han tilbake med en liten tallerken på Pollys høyde: brød, smør og mørk sild.
"Med hilsen fra kjøkkenet," sa han på engelsk.
Silden var saltet og sterk. Brødet hadde en svak surhet fra tre dagers gjæring. Smøret var usaltet. Kombinasjonen var noe russerne hadde spist på langdistansetog i hundre og tjue år.
Utenfor vinduet hadde taigaen tynnet seg ut til høyt, åpent gressland. En flokk kyr beitet nær et lite trehus. En mann på sykkel ventet ved en planovergang.
