Bjørkeskogene

På den andre morgenen var toget allerede fire hundre kilometer øst for Moskva. Polly våknet på det lille sammenleggbare bordet hvor hun hadde tilbrakt natten under en hjørne av kvinnens beige cardigan. Lyset gjennom vinduet var det myke grå av en tidlig sommermorgen i nord. Kvinnen var allerede oppe og drakk te fra et glass med en metallholder.

"Bjørker," sa kvinnen.

Polly så ut. Utenfor vinduet løp trær med hvite stammer forbi i seksti kilometer i timen. De var overalt. De fortsatte. De var ikke i lunder. De var ikke i lysninger. De var hele landskapet. Skogen hadde blitt en kontinuerlig realitet.

Dette var den vestlige kanten av den russiske bjørkebeltet. Hvitbjørk, Betula pubescens. Noen dunete. Noen sølvaktige. Arten har det bredeste naturlige utbredelsesområdet av alle løvtrær på jorden. Den kan vokse på land hvor nesten ingenting annet vil. Den trives i kalde, næringsfattige jordsmonn, i myrer, på skogkanter hvor større trær ikke kan få fotfeste. Det er treet som sier: det har vært en brann her. Eller: det vil bli en skog her, til slutt, men jeg er her først.

Den unge mannen med laptopen, som viste seg å hete Pavel, så opp fra skrivingen sin. "Du er papegøyen," sa han på flat engelsk. "Jeg la merke til det." Han gikk tilbake til skrivingen. Kvinnen, som het Galina, helte et annet glass te og tilbød det til Polly. Det var fargen av sterk rav. Sitronskiven på toppen fløt som en liten gul båt.

Polly drakk en slurk, forsiktig, fra kanten av glasset. Det var veldig varmt og veldig søtt. Samovaren i enden av vognen hadde gått i tolv timer i strekk.

Polly hoppet til vinduet. Bjørkene fortsatte. Av og til en tynn svart elv. Av og til en liten landsby med grå trehus med utskårne vindusrammer. Så flere bjørker.

"Den lengste delen av denne reisen," sa Galina, "er trærne. Folk forstår ikke dette før de tar turen. Du sitter i et tog i seks dager og ser ut på trær. Det er ingen ende på dem. På kartene er det en grønn farge som enhver annen grønn. I toget er det noe annet."

Polly vippet på det røde hodet sitt.

Taigaen begynner, teknisk sett, et sted forbi Volga. Skogen hun så på nå var fortsatt blandet europeisk skog. Men strukturen av den, måten den fylte vinduet uten noe landemerke å feste seg til, var allerede det taigaen blir. Mesteparten av Russland er dekket av skog som dette. Omtrent førti prosent av landets areal er taiga. Landet inneholder omtrent tjue prosent av all verdens stående skog. Fra luften, om vinteren, er Russland mest snø på trær.

Polly drakk en annen slurk. Pavel skrev. Galina vendte tilbake til boken sin. Toget holdt sin jevne rytme. Utenfor vinduet gled fire hundre kilometer forbi som om det var én sammenhengende bjørk.