Vladivostok

På den syvende morgenen skulle toget ankomme Vladivostok klokken 06:15 Moskva-tid, som var 13:15 lokal tid. Polly våknet ved første lokale lys, en gang rundt fem.

Gjennom vinduet hadde skogen gitt plass til lave bølgende åser og gress. Stillehavet lå et sted foran. Hun kunne føle det, slik man kan føle en stor vannmasse før man ser den.

Den siste stasjonen før Vladivostok var Ussuriysk. Toget stoppet i femten minutter. Polly hoppet ned. En kvinne solgte røkt fisk fra et sammenleggbart bord. Fiskene var sølvfargede. Øynene var fortsatt klare. Polly prøvde et lite stykke. Kvinnen pakket det inn i avispapir og tok ikke imot betaling. Noen markeder fungerer slik.

Stillehavet dukket opp på høyre side av toget rundt klokken elleve lokal tid. Det var grått og lyst.

Vladivostok kom plutselig. Byen er bygget inn i åser som strekker seg ned til sjøen. Toget tunneler gjennom en av disse åsene. Enden av linjen er ved havnen. Bufferen ved enden av sporene er førti meter fra vannet.

Toget gjorde sin siste stopp. Klokken over kupe-døren, på Moskva-tid i syv dager, viste 06:23. Den lokale klokken på stasjonen viste 13:23.

Polly hoppet ned på plattformen. Vladivostok var en havneby med lave steinbygninger og bratte gater. Luften luktet av fisk, rust og salt.

På enden av plattformen sto en liten hvit obelisk. Inskripsjonen leste KILOMETER 9,289. Enden av linjen.

Polly sto ved obelisken i et langt minutt. Syv dager. En halv milliard år med Ural-fjell. Tjuefem millioner år med Baikal. En kran. Åtte tidssoner, hvorav toget bare hadde observert én.

Hun strakte vingene sine. Stillehavet var rett forbi havnemuren. Hun løftet seg fra plattformen, klatret over kranene i containerhavnen, og ut over bukten.