Polly kom lavt inn gjennom Merced-kløften, med sitt rød-oransje hode vendt mot en vind som luktet av furuharpiks og granittstøv. Under henne åpnet dalen seg. Bratte klipper på begge sider. En elv i fargen av tinn. En lang, grønn dalbunn.
Hun steg og svingte. Fra luften så Yosemite-dalen ut som en U skåret ut av stein av en forsiktig kjempe. Det var ikke langt fra sannheten. For tjue tusen år siden hadde et isdekke på tusen meter tykkelse presset seg gjennom her, plukket granittblokker fra veggene og slipt dalbunnen flat. Dalen var den negative formen av den isen.
Hun dreide mot El Capitan. Veggen var ni hundre meter med lys grå stein, nesten vertikal. To små fargeprikker hang fast på fjellveggen omtrent halvveis opp. Klatrere. De hadde vært der oppe i to dager og ville være der i to til.
Polly satte seg på en vindbøyd jeffrey-furu ved kanten. Nålene luktet av karamell i solen. Herfra kunne hun se klatrerne tydeligere. De beveget seg med én forsiktig bevegelse om gangen, forankret til små metallplater. Hun så på dem lenge. Ingen av dem så ned.
En ranger sin pickup klatret veien nedenfor. Polly la merke til den. Hun hadde blitt fortalt, av en tidligere papegøye hun kjente, at den beste måten å lære en park på var fra passasjersetet til en arbeidende ranger. Hun tenkte på det en stund.
Hun fløy nedover den sørlige kanten, sakte, og tok luften som den kom. En kalkungribb steg forbi henne på en termikk uten å slå med vingene en eneste gang. Polly rettet på brillene sine mot vinden og så gribben stige.
På dalbunnen var luften varm og dempet under baldakinen. Hun landet på en fallen sukkerfuru og lot fjærene falle til ro. Furuen var kanskje to meter i diameter ved basen. Den hadde falt for lenge siden. Allerede jobbet mosen med den.
Read it. Then say it.
Shadow this paragraph in the PollyStop app — record yourself, see how close your pronunciation gets to a native speaker's, sentence by sentence. Free.
Merced-elven rant forbi, brun av vårsmeltingen. Polly hoppet ned og satte sine gule føtter i den våte sanden ved kanten. Vannet var kaldt nok til å få tærne hennes til å verke.
Et skilt i parken nær stien leste SHUTTLE TIL BESØKSSENTERET. Polly vurderte dette. Så strakte hun sine blå-grønne vinger og satte kursen mot shuttle-stoppet, lenger ned i dalen.
Shuttlen var en lang grønn buss med åpne vinduer. En kvinne i brun uniform var sjåføren. Hun så på Polly uten overraskelse. "Skal du være med?" Polly vippet hodet. Kvinnen åpnet døren.
Polly hoppet til en rekkverk inne i bussen. Bussen rullet av gårde. Utenfor gled El Capitan sakte forbi vinduene. Polly så klatrerne bli mindre igjen. I morgen ville hun finne en vei opp.
Shuttlen kjørte inn til besøkssenteret. Polly ble sittende på rekkverket. Sjåføren sa, "Siste stopp," og lo. "Du kan sove her hvis du vil." Polly stakk hodet under vingen. Det gjorde hun.
