På den tredje morgenen stoppet toget i Jekaterinburg. Galina hadde allerede forlatt det. Hun hadde gått av i de tidlige morgentimene på en stasjon Polly hadde sovet seg gjennom, med en klem og et lite vink som Polly bare halvt hadde registrert gjennom søvntåken. Pavel sov fortsatt. To nye passasjerer hadde tatt de tomme køyesengene i løpet av natten: en soldat på kanskje tjue år i en uniform som var for ren til å ha blitt brukt ennå, og en eldre mann med grå-gult hår og en fiskeskrin.
Polly hoppet bort til vinduet.
Jekaterinburg er den største byen i Uralfjellene. Uralfjellene skiller Europa fra Asia. De er ikke høye, mer en lang slitt rygg enn en mur. Men de er gamle. For fem hundre millioner år siden, da superkontinentet Pangaea ble dannet, var Uralfjellene allerede en betydelig fjellkjede. De har blitt slitt ned i en halv milliard år og er fortsatt der. De er noen av de eldste fjellene på jorden.
Den transsibirske jernbanen krysser Uralfjellene gjennom Jekaterinburg. Det er en liten markør ved kilometer 1 777 av linjen som sier EUROPA på den ene siden og ASIA på den andre. Hver russiske passasjer Polly hadde møtt den morgenen hadde fortalt henne om denne markøren. Noen av dem gikk av toget på Pervouralsk, stasjonen nærmest markøren, og gikk til den for å ta bilder. Konduktøren fortalte henne, med et lite smil, at markøren var en turistoppfinnelse. Den faktiske grensen, geografisk sett, var ikke et rent punkt på et kart. Skillelinjen går omtrent langs vannskillet til Uralelven, som i seg selv er en lang bue snarere enn en linje.
Men den symbolske kryssingen var poenget.
Toget kjørte ut av Jekaterinburg inn i lave åser dekket av furu og gran. Skogen hadde endret seg siden dagen før. De hvite bjørkene var der fortsatt, men nå blandet med mørkere bartrær. Landskapet var mer rynket. Små elver rant i grunne daler.
Den nye passasjeren med fiskeskrinet åpnet det og la ut agnene sine på det lille bordet. Han ordnet dem etter farge. Han så ikke ut til å trenge noen av dem for øyeblikket. Han ville bare ha dem fremme.
Read it. Then say it.
Shadow this paragraph in the PollyStop app — record yourself, see how close your pronunciation gets to a native speaker's, sentence by sentence. Free.
"Hvor fisker du?" spurte Polly forsiktig.
Han så opp. Han virket ikke overrasket over at en papegøye hadde snakket. "Bajkalsjøen," sa han. "Om tre dager. Omul. Bajkals laks. Du finner den ikke noe annet sted i verden." Han pekte på en bestemt grønn-og-sølv skje. "Dette er det jeg bruker."
Polly vippet på sitt røde hode. Mannen lukket fiskeskrinet.
Noen timer senere, nær Pervouralsk, sakket toget farten forbi en liten hvit obelisk i en lysning. Obelisken hadde en metallplate på den ene siden med EUROPA skrevet med kyrilliske bokstaver. Platen på den andre siden leste ASIA. En liten gruppe på tre turister tok et bilde. De vinket til toget. Pavel, nå våken, løftet en hånd fra laptopen sin og vinket tilbake.
Obelisken gled bort bak dem. Furutrærne lukket seg igjen. Toget hadde krysset et kontinent slik man kunne krysse en liten gate.
