Over Uralfjellene

På den tredje morgenen stoppet toget i Jekaterinburg. Galina hadde allerede dratt i løpet av natten. Pavel sov fortsatt. To nye passasjerer hadde tatt de tomme køyesengene: en soldat på kanskje tjue år i en uniform som var for ren til å ha blitt brukt ennå, og en eldre mann med grå-gult hår og en fiskeskrin.

Polly hoppet bort til vinduet.

Jekaterinburg er den største byen i Uralfjellene. Uralfjellene deler Europa fra Asia. De er ikke høye, mer en lang slitt rygg enn en mur. Men de er gamle. For fem hundre millioner år siden var Uralfjellene allerede en stor fjellkjede. De har blitt slitt ned i en halv milliard år og er fortsatt der. De er noen av de eldste fjellene på jorden.

Den transsibirske jernbanen krysser Uralfjellene gjennom Jekaterinburg. Det er en liten markør ved kilometer 1 777 av linjen som sier EUROPA på den ene siden og ASIA på den andre. Konduktøren fortalte Polly, med et lite smil, at markøren var en turistoppfinnelse. Den virkelige grensen, geografisk sett, var ikke på et klart punkt. Skillelinjen går omtrent langs vannskillet til Uralelven.

Men den symbolske kryssingen var poenget.

Den nye passasjeren med fiskeskrinet åpnet det og la ut agnene sine på bordet. Han ordnet dem etter farge.

"Hvor fisker du?" spurte Polly.

Han så opp. "Bajkalsjøen," sa han. "Om tre dager. Omul. Bajkals laks. Du finner den ikke noe annet sted i verden." Han pekte på en grønn-og-sølv skje. "Dette er hva jeg bruker."

Noen timer senere, nær Pervouralsk, sakket toget farten forbi en liten hvit obelisk i en lysning. EUROPA på den ene siden. ASIA på den andre. Tre turister vinket til toget. Pavel løftet en hånd fra laptopen sin og vinket tilbake.